"Jeg er glad i deg" midlertidig?

I natt har jeg ikke sovet. Jeg gikk til sengs en gang litt etter 01. Til ingen nytte. Jeg har hatt tårer i øynene stort sett i hvert øyeblikk siden i går kveld.Ikke for å virke dramatisk for det er det slettes ikke. Du har vel hatt slike netter du også?

Saken er at jeg traff en fantastisk mann i høst. Som jeg tydeligvis ble mer glad i enn hva jeg hadde trodd. Første gangen han sa "Jeg er glad i deg" så svarte jeg med pinlig stillhet etterfulgt av "Jeg TROR jeg er glad i deg også". I de timene som fulgte så ga jeg dette mange tanker og innså at "ja, jeg er glad i deg".

Men så...

Jeg lurer på hvordan kjærlighet plutselig kan dø. På et blunk så er kjærligheten borte. Slik har jeg aldri følt, heller ikke nå. Man begynner å tenke på om det er noe galt med en selv, om man har gjort noe spesielt for å en dag få høre at vedkommende ikke vil treffes mer. Jeg kan telle dagene på en hånd mellom "jeg er glad i deg" og "dette funker ikke". Jeg blir stående igjen alene og lure på om kjærlighet kan bare forsvinne uten forvarsel, og i en hastighet som lyset.

Når man blir glad i en person, og så innser at det ikke kommer til å funke,- hvor blir det av kjærligheten? Disse ordene "jeg er glad i deg",- var de bare midlertidige? Gjaldt de bare til noe bedre dukket opp? Klarer ikke helt å forstå slike situasjoner. Og av en eller annen grunn så er det alltid jeg som er den som blir såret. De jeg har sagt "jeg er glad i deg" til, den eneste fellesnevneren er jo MEG.

Jeg føler jeg mister troen. Etter å ha blitt såret ganske mange ganger og til og med familie og venner sier "du har vært skikkelig uheldig", så står jeg her igjen og må begynne på nytt. Og hvor vanskelig er det ikke å skal åpne seg igjen for et nytt menneske når alle de andre menneskene har snudd ryggen til og gått? Det er vanskelig. Jeg håper jeg slipper å gjennomgå det flere utallige ganger. Jeg orker ikke.

Tror det var Aristoteles som sa noe om at "hvis man har sett en kråke. Og man ser flere kråker etter som tiden går, og alle har vært sorte. Da tar man en slutning om at alle kråker er sorte. Hvorfor i all verden skal du da også tro at det finnes hvite kråker? Din erfaring med kråker er at de er sorte."
Jeg føler det akkurat slik når det kommer til kjærligheten. Hvordan skal jeg kunne ha tro på at det finnes en der ute, som er forskjellig fra alle de jeg har møtt? Min erfaring er at på ett eller annet tidspunkt så snur de ryggen til og forlater deg. Hvorfor skal jeg tro på noe annet?




Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits